En tidlig høstdag i midten av september 1878 ble Miriam Fischer født i byen Lazkowa i dagens Litauen. Hun var den femte i en søskenflokk på ni. Om Miriams foreldre vet vi lite, kun at hennes mor het Asne, og faren het Manne eller Emanuel.

Miriams familie var jødisk. På den tiden Miriam var en liten jente, ble det vanskelig å være jødisk i det russiske keiserriket hvor familien Fischer bodde. Da Miriam var to og et halvt år gammel, ble Alexander III keiser i riket. Han var svært konservativ, og reverserte flere av de liberale tiltakene hans far, Alexander II, hadde innsatt.

Blant annet ønsket Alexander III at hans rike skulle ha én religion, og han var svært fiendtlig mot jødene i riket. Keiseren stod for en rekke voldelige forfølgelser av jøder i det russiske keiserriket. Disse kalles pogromer: lokalbefolkningen i landsbyene angrep jødiske familier, plyndret og tente på husene deres, og banket opp og drepte flere jøder.

På 1880-tallet var det derfor mange jøder i Øst-Europa som flyktet fra pogromene. Det gjorde også Miriams familie, som satte kursen nordover. Det kan hende de egentlig ville til USA, slik mange andre i Europa ville på den tiden. USA var et land med religionsfrihet og gode muligheter for å få jobb og å etablere et bedre liv. Å reise til USA var imidlertid dyrt, noe som kan ha vært grunnen til at familien Fischer valgte å reise mot nord i stedet.

På 1890-tallet ankom Miriam Norge. Vi vet ikke nøyaktig når hun nådde landet, men det kan ha vært i 1897. Moren hennes, Asne, var også med. Flere av Miriams søsken reiste dessuten til Norge: Aron Mendelsohn, Abraham Fischer, Rosa Kahn, Cecilie Bernstein, Bertha Pauline Buchmann, Mina Isaksen og Hirsch Herman Fischer bosatte seg alle i det nordenfjeldske Norge.

Abraham kom først til Trondheim i 1883. Aron kom året etter. Både Abraham, Aron og Miriam arbeidet med handel da de kom til Norge.

Miriam var utdannet sømmerske, men etter å ha jobbet som det i Trondheim i et par år, etablerte hun sin egen frukt- og grønnsaksforretning i Innherredsveien. Samtidig etablerte hennes bror, Aron, en klesbutikk i Brattørgata. Han skulle senere etablere to store klesfabrikker i Trondheim, med til sammen opptil 200 ansatte.

Miriam var en dreven forretningsdame. En dag kom Salomon Abrahamsen inn i Miriams butikk. Salomon var tre år eldre enn Miriam, og kom fra samme område som henne i Øst-Europa. Ifølge sønnen, Abel, var de til og med tremenninger. Salomon kom til Norge i 1898, og jobbet som omførselshandler, som innebar at han gikk fra gård til gård for å selge varer. Opprinnelig het Salomon Abrahamowitz til etternavn, men det ble fornorsket da han kom til Norge

Salomon var hodestups forelsket i Miriam, og for å vise sin kjærlighet til henne, kjøpte han en appelsin av Miriam, som han så ga henne i gave. Appelsiner var en ny, eksotisk frukt i Norge på den tiden. Miriam takket stort – og la appelsinen tilbake på plass i hylla, for å selge den på nytt.

Miriam og Salomon giftet seg i 1902. I løpet av de neste 21 årene fikk de 11 barn sammen: David (født 1903), Heiman (født 1904), Julius (født 1906), Leopold (født 1908), Beile (født 1909, også kalt Bilka), Jacob (født 1911), Oskar (født 1913), Asne (født 1915), Samuel (født 1917), Aron (født 1921) og Abel (født 1923). Abrahamsen fotballag, ble de kalt.

Rundt seg hadde Miriam mange familiemedlemmer: henne søster, Rosa, bodde i Brattørveita sammen med Salomons bror, som Rosa var gift med. I Trondheim bodde også to av Miriams andre søstre: Cecilie Bernstein og Bertha Pauline Buchmann.

Familien Abrahamsen solgte klesstoffer. Det begynte med at Salomon solgte stoffer som omførselshandler. Deretter startet familien butikk i Fjordgata, som etter hvert flyttet til Krambugata. I Krambugata 9 hadde familien Abrahamsen butikk i første etasje og leilighet i andre etasje. Her kom Miriam enda nærmere søsteren, Rosa, som bodde i Brattørveita 7.

I 1928 kjøpte Salomon og Miriam et stort bygg ved Bakke bro, som de flyttet butikken sin til. Bygget kalles fortsatt Abrahamsengården i dag. Også her solgte de klesstoffer, og de eldste barna deres jobbet i butikken. Hos S. Abrahamsen kunne man få tak i flotte stoffer: engelsk ull, fransk silke og egyptisk bomull. Det var imidlertid ikke alle som skulle ha de dyreste metervarene, kan yngstesønnen, Abel, fortelle:

Hos Salomon brukte de også noen interessante grep for å tiltrekke seg kunder. En jul fikk familien Abrahamsen låne filmer fra fotografen Schrøder. I butikken satte de opp en gardintrapp, og Chaplin-filmene som de hadde lånt ble vist på butikkens utstillingsvindu. Trønderne flokket seg rundt den julestengte butikken som viste Chaplin-filmer i vinduet – helt gratis! Abel Abrahamsen har fortalt at det ble så lang kø at det måtte stå politi utenfor, og trikken klarte ikke kjøre på grunn av den store folkemengden.

I Abrahamsengården bodde familien i en leilighet over to etasjer. Både Miriam og Salomon var innvandret til Norge fra det som på den tiden var et stort, russisk keiserrike. Det dekket de områdene som i dag er blant andre Litauen, Latvia, Polen, Hviterussland og Russland. Her snakket den jødiske minoriteten jiddish, et blandingsspråk mellom tysk og hebraisk. Miriam og Salomon tok med seg jiddish til Norge. Hjemme hos familien Abrahamsen snakket foreldrene jiddish, men barna snakket norsk, selv om de forstod foreldrenes morsmål.

Mens Salomon drev butikken sin, og Miriam passet huset, tok barna utdannelse. David ble psykiater, Heiman forretningsmann, Julius ble tannlege, Leopold forretningsmann, Jacob ble tannlege, Oskar ble forretningsmann, Samuel ble historiker, og etter hvert professor ved Brooklyn college i New York, og Aron og Abel utdannet seg til ingeniører.

Døtrene, Beile og Asne, vet vi ikke om tok noen høyere utdannelse. På den tiden var det ikke vanlig for kvinner å ta høyere utdannelse – de var forventet å bli husmødre som hadde ansvar for barn, hushold og matlaging i hjemmet. Beile ble gift med Benno Hess fra Nederland, og de to etablerte seg i Amsterdam, hvor de fikk datteren Harriet.

Miriams søster, Rosa, bodde bare noen hundre meter fra Miriam, i Brattørveita. Som Miriam, hadde Rosa 11 barn. Søskenbarna Abrahamsen og Kahn var mye sammen. Guttene hang ofte i Nordre gate hvor de kikket på jentene – som ifølge Abel kikket tilbake på dem.

Abrahamsen-barna var godt integrert i det norske samfunnet. De var norske selv – født og oppvokst i Trondheim. Abel har fortalt at de som jøder likevel ble utsatt for trakassering og diskriminering, selv om han understreker at han hadde en god oppvekst i Trondheim.

Familien Abrahamsen hadde også en hytte på Vikhammer de pleide å besøke om sommeren, og på vinteren gikk barna på ski i Bymarka.

I 1938 ble Miriam enke. Salomon døde 63 år gammel. Butikken fortsatte likevel, og Miriam hadde nå eneansvar for de barna som fortsatt bodde hjemme.

To år senere kom nok et vendepunkt for familien Abrahamsen: andre verdenskrig nådde Norge 9. april 1940. Da gikk tyske soldater i land i Trondheim. I norske aviser hadde man kunnet lese om at tyske jøder ble diskriminert, arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer (under krigen visste man imidlertid ikke hvor grusomme leirene var – det kom først fram etter krigens slutt).

Før krigen kom til Norge, hadde dessuten 400 flyktninger fra Europa fått opphold her. Det fortalte mange at forholdene for jøder kunne bli verre, og det var nok mange som lurte på hva som skulle skje med de norske jødene da Norge ble okkupert.

I den første tiden etter krigens begynnelse i Norge, var det ikke åpenbart at de norske jødene kom til å bli spesielt utsatt. Det første året opplevde norske jøder å bli fratatt radioen sin (ett år tidligere enn resten av befolkningen), men ellers var det lite som tydet på at norske jøder skulle komme i nazistenes søkelys. Mange lurte også på om de kom til å slippe forfølgelse fra nazistene – jødene i Norge var jo en så liten gruppe. Kommer de til å bry seg med oss?, lurte flere på.

For familien Abrahamsen kom svaret på spørsmålet tidligere enn for de fleste andre i Trondheims jødiske befolkning. I oktober 1941 ble butikken deres, S. Abrahamsen, beslaglagt. Nazistene tok både varelageret og butikkens bankkonto, og beslagla alt i butikken.

Miriams sønner ble ikke arrestert da butikken ble beslaglagt, men betjeningen i S. Abrahamsen hadde overført Gestapo-mennene snakke seg imellom. Abrahamsen-guttene fikk da vite at nazistene hadde sagt at det snart var på tide å arrestere dem. Da fikk de fart på seg.

En uke etter at butikken var beslaglagt, hadde Abrahamsen-familien bestemt seg for å flykte. De fikk kontakt med en drosjesjåfør som skulle hjelpe dem sørover, og som kom til leiligheten deres ved midnatt. Alt var pakket og klart, da Miriam plutselig nektet å bli med i bilen.

Hun sa at ingen i familien hadde gjort noe galt, og hun var en gammel dame, så hun skulle ikke ha noen grunn til å flykte. Hun var overbevist om at nazistene ikke kom til å arrestere en eldre dame som henne. Fem timer tok det for sønnene å overtale Miriam til å bli med. Da hun skjønte at hun kunne sette barna i fare ved å ikke bli med, lot hun seg overtale. Klokken fem om morgenen satte de seg i bilen og kjørte nedover Østerdalen.

På Skotterud kontaktet Abrahamsen-familien hjemmefronten, og de kom seg til den svenske grensen. Men da de trodde de var ferdige med flukten, skulle det vise seg å bli nokså dramatisk. Ved den svenske grensen ble de sendt til lensmannen. “Nei, jeg tror inte att ni har nogot att fryckta, nordmenn, så jag skal skicka er tilbake”. Familien Abrahamsen måtte vende tilbake til hjemmefronten i Norge. Noe slikt hadde hjemmefronten aldri opplevd før.

De reiste derfor nordover, til Charlottenberg, for å prøve å komme over grensen der. Det skulle vise seg at uflaksen ikke stoppet på Charlottenberg. Der møtte de nemlig en nazistisk, svensk politimann. Da Abrahamsen-familien kom, gikk han inn i et annet rom for å ta en telefon. Gjennom veggen kunne Miriams sønner høre ham si at han “ikke ville ha disse jødene i landet”. Han lot 63 år gamle Miriam få være igjen i Sverige, men sønnene fikk ikke komme inn i landet.

Yngstesønnen, Abel, visste imidlertid råd. En av Miriams døtre, Asne, bodde allerede i Sverige, og hennes mann var advokat. Han kom til grensen, slo i bordet og sa til lensmannen “husk på det, det kommer tider etter disse også. Hvis du sender disse tilbake og det hender noe, så blir du anklaget for mord”. Da fikk Abrahamsen-brødrene lov til å komme inn i Sverige.

Nesten alle Miriams barn kom seg til Sverige. Der vervet flere av sønnene seg til militærtjeneste: Oskar var i marinen, Samuel var i hæren, Abel i flyvåpenet, Julius var tannlege og Heiman var innkjøpssjef for de som skulle lage militæruniformer. Under krigen var de derfor mye i England.

Miriams eldste datter, Beile, bodde i Nederland. Hun var gift med en nederlandsk mann, Benno, og sammen hadde de datteren, Harriet, som ble født i 1940. Slektningene hennes i Sverige ante kanskje at det kunne være farlig for Beile og familien i Nederland, så de skaffet henne svensk statsborgerskap i mai 1943. I august ble likevel familien Hess arrestert, og i januar 1944 ble de deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt.

Fordi de hadde svenske pass, ble de imidlertid behandlet som svenske statsborgere, og fikk pakker. Familien Hess overlevde konsentrasjonsleiren, og kom til Sverige etter å ha blitt frigjort i Theresienstadt i 1945. Miriams datter, barnebarn og svigersønn tilbrakte likevel et år i konsentrasjonsleir under krigen.

Alle Miriams barn overlevde krigen, men Miriam mistet mange under Holocaust: i den utvidede Abrahamsen-familien var det 63 liv som gikk tapt. Miriam mistet blant andre søstrene, Rosa og Bertha Pauline, og broren, Aron, i Auschwitz. Under krigen døde også to andre brødre, Abraham og Hirsch.

Da freden kom til Norge, vendte Miriam og flere av barna hennes tilbake til Trondheim. Samuel dro tilbake til USA, hvor han allerede bodde, og i 1945 reiste også Abel over Atlanteren og bosatte seg i New York etter å ha studert i California.

I Trondheim fikk familien Abrahamsen tilbake butikken sin, som fortsatte i de samme lokalene som før. Det var sønnen, Heiman, som var bestyrer for butikken, derfor skiftet den etter hvert navn til “H. Abrahamsen”.

Miriam var preget av erfaringene fra krigen. I mange år etter at freden kom pleide hun å gå hjemmefra, og være borte i flere timer hver dag, uten å fortelle noen hvor hun gikk. En dag fulgte en av sønnene etter for å finne ut hvor moren forsvant til hver dag. Han oppdaget at Miriam gikk til togstasjonen og ventet på toget fra Oslo. Deretter gikk hun til piren der passasjerbåtene anløp. Hun ga ikke opp håpet om at slektninger skulle komme tilbake, selv mange år etter krigens slutt.

Miriam levde et langt liv. Hun fikk 11 barn og 16 barnebarn. Miriam levde til hun ble 96 år gammel, og døde 15. desember 1974. I løpet av livet måtte Miriam flykte to ganger fordi hun var jødisk: først fra forfølgelsene i det russiske keiserriket, så fra nazistene.

Hun opplevde å miste mange av sine kjære, men også å skape en stor familie og svært vellykkede butikker i Trondheim. Bygget hun levde flere tiår i, bærer fortsatt navnet Abrahamsengården. I dag er et av Miriams barnebarn, Rita Abrahamsen, forstander i Det jødiske samfunnet i Trondheim.

Kilder:

Bruland, Bjarte. Holocaust i Norge: Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Dreyer: Oslo 2017.

Mendelsohn, Oskar. Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind 1 og 2. Universitetsforlaget: Oslo, 1969.

“Mr. Norway”, Adresseavisen 17.12.2014. Av Mari K. By Rise, Lajla Ellingsen og Rune Petter Ness.