Det har aldri bodd mange jødiske innbyggere i Ålesund. Siden slutten av 1800-tallet har jødiske handelsmenn oppholdt seg i byen i kortere eller lengre perioder. I mellomkrigstiden bodde det kun én jødisk familie i Ålesund. Faren, Israel Steinfeld, kom flyttende til byen i 1905. Han vokste opp i Trondheim, men kom til Ålesund som følge av en tragedie i 1904. Da brant Ålesund by og nesten alle bygningene ble lagt i ruiner. Det ble plutselig mangel på alle slags varer i byen og nye butikker dukket opp. En av disse var eid av Israels svoger. 

Israel flyttet til Ålesund for å jobbe i butikken. Han drømte samtidig om å kunne starte sin egen butikk. Drømmen ble oppfylt i 1910, da Israel var 21 år gammel. Butikken hans fikk navnet  "Londoner 15 øres basar", og hadde lokaler i Kongens gate 28, like ved butikken han tidligere hadde jobbet i. Åtte år senere giftet han seg med Lea Levin fra Oslo. Israel hadde fått et stort nettverk i Ålesund, og det nygifte paret bestemte seg for å bo i vestlandsbyen. Etterhvert fikk de en egen liten familie. Datteren Reidun ble født 8. november 1922. Tre år senere fikk hun en lillebror. Han het Morten, men alle kalte ham "Totto". 

Familien bodde i en leilighet midt i hjertet av Ålesund by, i Rasmus Rønnebergsgate 18. Alle i familien trivdes i byen. Barna vokste til, gikk på skole og fant sine interesser. Både foreldrene og barna hadde mange venner, de var medlemmer i ulike foreninger og levde aktive liv. Faren, Israel, var turner som ung. Han satt senere i styret for turnforeningen. 

I tillegg var han medlem av handelsforeningen. Han var glad i å skape glede og morsomme situasjoner. Det gjorde han blant annet ved å underholde i selskaper og ved turnforeningens oppvisninger. Moren, Lea, engasjerte seg i sanitetsforeningen og satt i styret der. De jobbet spesielt hardt for å hjelpe alle som hadde blitt rammet av tuberkulose. 

Reidun var ikke typen som likte å sitte mye hjemme. Hun ville oppleve ting og være sammen med andre. Vennegjengen gikk på fjellturer om sommeren og på ski om vinteren. De dro på sykkelturer eller satt på kafé i byen.

Hennes aller største interesse var musikk. Både Morten og Reidun lærte å spille fiolin som barn. Senere valgte Reidun å bytte instrument, hun begynte å ta pianotimer. Det viste seg at hun hadde et stort talent. Derfor dro Reidun til Oslo for å få hjelp av de aller beste pianolærerne. Foreldrene hadde kjøpt et flygel til henne. Planen var at hun skulle bo hos sin bestemor og studere på musikkhøgskolen. Det ble umulig på grunn av krigen og Reidun fikk aldri brukt det nye flygelet.

En annen interesse var teater. Reiduns far pleide å underholde barna med imitasjoner, sang og show. Kanskje var det derfor Reidun fikk samme interesse. Jens Moe forteller at de fikk profesjonell hjelp hver sommer. Da satte ungdommene opp sine egne teaterstykker som de spilte for alle som ville se på. En av Norges mest kjente skuespillere, Edvard Drabløs, ferierte på Sunnmøre hvert år. Han tok på seg oppgaven å instruere ungdommene, dermed fikk Reidun og Morten forsøkt seg som skuespillere. 

Reidun elsket simpelthen å opptre for andre. Derfor gjorde hun nettopp det – med musikk, teater og dans. Hun gikk på dansekurs og lærte mange ulike typer dans. Da kurset var ferdig for sesongen, kom foreldrene for å se hva ungdommene hadde lært. De holdt en felles oppvisning på arbeiderforeningen. Som et ekstra innslag danset Reidun alene på scenen. 

Morten hadde noen av de samme interessene. Han spilte fiolin og han var med å spille teater i sommerferiene. På ett punkt hadde Morten og Reidun veldig forskjellige personligheter. Reidun var utadvendt, sosial og glad i oppmerksomhet. Morten trivdes bedre med å holde seg litt i bakgrunnen. Han var med på aktiviteter i fritiden, men søkte ikke rampelyset på samme måte som søsteren. Vennene hans forteller at han blant annet likte å fiske. Mortens store interesse var bøker. Han skrev også selv, og var en periode redaktør for skoleavisen. Morten var interessert i samfunnet rundt seg og likte å diskutere viktige samfunnsspørsmål. 

Alle i familien var glad i naturopplevelser. Det blir fortalt at de var med i turistforeningen. På denne måten kunne de delta på turer som ble arrangert rundt om på Sunnmøre. Bildene som finnes av familien, gjenspeiler denne interessen. Det finnes en god del bilder fra skogs- og fjellturer, både om sommeren og om vinteren. 

Steinfeld-familien pleide å tilbringe hver sommer utenfor byen. De dro til Skodje, et tettsted som ligger cirka tre mil utenfor Ålesund. Det var veldig populært å feriere der, de var slett ikke alene om å tilbringe sommeren på denne måten. Mange av Steinfelds venner gjorde akkurat det samme. Noen hadde egne hytter, mens andre leide hus for sommeren. Familien Steinfeld tilhørte gruppen som valgte å leie sommerbolig. 

Eierne flyttet midlertidig opp på loftet eller ned i kjelleren. For dem var leieinntektene en kjærkommen ekstrainntekt. Familien Steinfeld dro til Skodje så snart skoleferien begynte og ble der så lenge ferien varte. Israel måtte pendle mellom feriestedet og butikken i byen. På Skodje var det muligheter for å dyrke interessene deres. Det var kort vei til sjøen og fiskemuligheter, samtidig hadde de mange muligheter for fjellturer i området. 

Butikken til Israel Steinfeld gikk godt, men lokalene hans var små. Han flyttet derfor til nabohuset og butikken skiftet samtidig navn til "Steinfelds Magasin". I de nye, store lokalene kunne han utvide vareutvalget. Mot gaten hadde butikken to store vinduer. Her var det alltid utstillinger som skulle friste kundene til å ta turen innom butikken. De voksne gikk dit for å kjøpe for eksempel klær, serviser og barnevogner. Mange kjøpte også bryllupsgaver, bursdagsgaver og konfirmasjonsgaver der. 

Ålesundsbarna var mest interessert i de mange spennende lekene. Det er stor grunn til å tro at butikkvinduene hadde mange fingermerker etter små barnehender som ble trykt mot ruten. Innenfor det store vinduet stod det utstilt lekebiler, tråbiler, lekefly, teddybjørner og mye mer. 

Reidun og Morten var elever på Nørvø skole, en barneskole med egne jente- og gutteklasser. Den lå noen få hundre meter fra boligen deres. Skolen hadde en fin beliggenhet like ved  byparken og byfjellet "Aksla". Barna trivdes på skolen og likte å lære.  De hadde lært å lese før de begynte på skolen. Bøker var noe de begge satte pris på, og det ble en interesse som varte livet ut.

Senere begynte de på Aalesund høyere offentlige allmueskole, også kalt "Latinskolen". I dag heter den "Ålesund videregående skole". Den gang hadde ikke alle ungdommer anledning til å gå videre på skole, spesielt ikke jenter. Reidun og venninnene var privilegerte som fikk muligheten til å studere. De valgte engelsklinjen, som var det mest vanlige valget for jenter. På denne tiden fikk Reidun en kjæreste. Han het Carsten og gikk på samme skole som henne. Det fortelles at de var veldig glad i hverandre. 

Det mosaiske trossamfunn holdt til i to av Norges største byer, slik er det også i dag. De to synagogene ligger i Trondheim og Oslo. Familien Steinfeld var medlemmer i Trondheims jødiske menighet. Reidun og Mortens bestefar hadde vært med på å stifte menigheten i Trondheim, og deres tante var den første bruden som ble ført inn i menighetsprotokollen. Samtidig hadde familien sterke bånd til Oslo. Reiduns mor, Lea, vokste opp i hovedstaden og hadde mye familie der. 

Av den grunn reiste de både til Trondheim og Oslo i forbindelse med jødiske helligdager. Dette ga dem samtidig muligheter til å treffe sine jødiske venner. Hvert år kunne ungdommer melde seg på en leir i regi av Skandinavisk Jødisk Ungdomsforening. Reidun var på leir minst en gang. På den måten ble hun kjent med andre jevnaldrende som også var jøder. Det ble tatt bilder på en leir i 1939, der finner vi henne midt i flokken av ungdommer.

Familien Steinfeld forsøkte å holde kosher-kjøkken, det innebærer at de ville overholde jødiske matregler. Dette ble etter hvert for vanskelig. De kunne ikke kjøpe matvarene i Ålesund. Det var heller ikke noen enkel sak å få dem sendt fra Oslo. Varene måtte i så fall fraktes med både tog og båt. De risikerte at maten ble uspiselig før den kom frem.

I protokollen til det mosaiske trossamfunn i Trondheim kan vi finne spor fra en viktig merkedag. Det var juli 1938 og festdag i synagogen. Familien hadde reist til byen fordi det var tid for Mortens Bar Mitzva. Han hadde nylig fylt 13 år. Protokollen er også en god kilde til å finne andre spor etter familien. Barnas fødsler er ført inn der. Vi kan blant annet lese at Morten hadde mellomnavnet Moses. Det betyr at han var oppkalt etter sin farfar som het det samme. Protokollen viser også at Lea og Israel fikk to barn før Reidun og Morten ble født. Dessverre levde ingen av barna mer enn noen få dager.  

Da Norge ble invadert, og andre verdenskrig ble kjempet på norsk jord, fikk Ålesunds befolkning sterke oppfordringer om å forlate byen. Familien Steinfeld dro til Skodje, til huset de hadde feriert i så mange ganger. Etter kort tid flyttet de imidlertid tilbake. Israel måtte drive butikken og barna gikk på skole. Sakte men sikkert forandret hverdagen seg. I 1941 ble butikkvinduene til Steinfelds Magasin tilgriset. "JØDE" stod skrevet med store hvite bokstaver, i tillegg var det tegnet en svastika (et hakekors) på vinduet. Det samme året opplevde familien at NS-medlemmer delvis ramponerte bilen deres. 

Steinfeld-familien fikk leve noenlunde som normalt frem til 1942. I januar måtte de møte på politikontoret. Der fikk de stemplet en rød J i identifikasjonspapirene sine. I februar/mars måtte de tilbake. Denne gangen gjaldt det et spørreskjema som alle norske jøder måtte fylle ut. Skjemaet var på fire sider og inneholdt mange personlige opplysninger om hver enkelt jødisk innbygger. 

Flere personer forsøkte å advare Israel. Noen foreslo konkrete fluktmuligheter, men Israel valgte å bli. Ved flere anledninger ga han følgende svar: "Jeg er norsk statsborger. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har ikke noe å frykte". Det skulle vise seg at hans statsborgerskap ikke kom til å redde ham.

Israel Steinfeld ble arrestert 15. mai 1942. Samtidig ble Steinfelds Magasin konfiskert. Israel, Lea og barna mistet alle rettigheter til butikken. Israel satt i Ålesund fengsel, som ligger midt i byens sentrum, like i nærheten av huset der familien bodde. Arrestasjonen skjedde akkurat i de dagene da Reidun ble ferdig med skolegangen på "Latinskolen". Like etterpå hadde hun fått sin svarte studentlue og vitnemålet. Dette ville vanligvis vært en stor gledesdag i familien, men nå var hverdagen deres preget av frykt og usikkerhet. Reidun ville så gjerne glede faren og vise ham at hun hadde fullført skolen. 

Hver dag ble Israel ført ut fra fengselet for å gjøre tvangsarbeid. De tok han med til en nedlagt skole i byen. Der måtte han arbeide med å sortere radioer som tyskerne hadde beslaglagt. Om ettermiddagen ble han ført tilbake til fengselet. Israel og fangevokterne måtte gå gjennom byens gater for å komme til og fra arbeidsstedet. Lea Steinfeld hadde en god venninne som bodde rett ovenfor fengselet. Hun het Anne og hadde vært en venn av familien i mange år. 

Reidun hadde funnet ut en måte å glede faren på. Hun gikk hjem til Anne og fortalte hva hun hadde planlagt. Anne forstod hvor vanskelig Reidun hadde det og ville gjerne hjelpe. Reidun ventet i Annes leilighet, visstnok i lang tid, og endelig så hun faren komme. Da tok hun på seg studentluen og gikk ut på balkongen. Faren så henne, men de hadde ikke lov til å snakke sammen. Israel klarte likevel å vise hvor stolt han var. Han stoppet opp et lite øyeblikk og bukket for datteren sin. Deretter ble han ført inn i fengselet.

Israel slapp ikke ut igjen til friheten. Han ble senere sendt til Trøndelag, deretter til tvangsarbeid i Nord-Norge og så til Oslo. Den 26. november 1942 ble han deportert med skipet "Monte Rosa" til Århus i Danmark. Derfra ble han sendt videre til Auschwitz. Israel døde i leiren den 15. mai 1943. Da var det gått nøyaktig ett år siden han ble arrestert i Ålesund. 

Morten skulle arresteres 26. oktober 1942. Alle mannlige jøder over femten år skulle arresteres denne dagen. Det var det norske politiet som stod for selve arrestasjonene av jøder. Sigurd Refsnæs var ålesunder og jobbet i politiet. Han fikk i oppdrag å arrestere Morten. Sigurd var en nær venn av familien Steinfeld. Han ville gjøre alt han kunne for å redde 17 år gamle Morten. Han rapporterte derfor at Morten var syk og ikke kunne arresteres. Snart kom nye arrestordrer og det holdt ikke å si at Morten lå syk hjemme. De måtte gjøre mer. Løsningen ble å legge Morten inn på sykehuset og operere blindtarmen hans.

De forsøkte å holde Morten på sykehuset. Unnskyldningen var at han hadde fått komplikasjoner og måtte opereres på ny. Samtidig unngikk Reidun og Lea å bli arrestert. Alle tre skulle arresteres samtidig når Morten var frisk nok til å fraktes til Oslo. Til slutt klarte ikke hjelperne å avverge arrestasjonen lenger. En ny arrestordre kom og den 23. februar ble de arrestert. Første etappe gikk med rutebåt til Åndalsnes. På kaia i Ålesund stod venner som ville ta farvel. Reidun fikk en sjokolade av en venninne. En liten gest som hun gjorde for å vise omtanke.

Fra Åndalsnes dro de videre med tog til Oslo. Der ble de satt inn på Bredtveit fengsel. Kort tid senere gikk skipet "Gotenland" fra kai med 158 norske jøder ombord, tre av dem fra Ålesund. De kom fram til Auschwitz natt til 3. mars 1943. Reidun og Lea ble gasset ihjel samme natt. Det er noe usikkert hva som skjedde med Morten. Han døde enten like etter ankomst eller på vei til arbeidsleiren der faren befant seg. 

En uke senere mottok Reiduns kjæreste, Carsten, et postkort. Som avsender står "Reidun Steinfeld, arbeidslager Auschwitz, oberschlesien".

Hun skriver: 

Da Carsten leste kortet hadde Reidun vært død i en uke. 

Kortet finnes i dag utstilt på HL-senteret (senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) i Oslo.

I månedene etter at freden kom, ventet innbyggerne i Ålesund på livstegn fra Reidun og familien hennes. Vennene beholdt håpet så lenge det var mulig. Informasjon om grusomhetene ble kjent da overlevende vendte hjem og fortalte om opplevelsene, men det kunne kanskje være en mulighet for at noen i familien hadde overlevd. Det ble etterhvert nødvendig å se sannheten i øynene. 

I desember 1945 trykte avisen "Sunnmørsposten" bilder av dem på forsiden. I noen måneder ga avisen opplysninger om krigens lokale ofre. De konkluderte med at familien var blant regionens krigsofre. Under bildene av familien stod en kort informasjon om dødsårsak, samt hvor og når de døde. 

Leiligheten som familien hadde leid i Rasmus Rønnebergsgate ble overtatt av andre. I Kongens gate var det ikke lenger spor etter Israel Steinfelds butikk. I lokalene flyttet det etter hvert inn et firma som solgte radioer.

22. januar 1946 holdt sanitetsforeningen årsmøte. Lea Steinfeld hadde vært et aktivt medlem og satt også i styret. Den første saken på årsmøtet ble referert i avisen. I foreningens protokoll kan vi lese følgende:

Reidun og Mortens venner syntes det var vanskelig å akseptere det som hadde skjedd. Noen av vennene har senere fortalt om hvordan de forsøkte å minnes de to jødiske ungdommene. Historiene deres er ulike. Noen har hatt bilder av Morten og Reidun hengende på veggen i alle år siden krigen, andre har vært opptatt av å fortelle historien videre til barn og barnebarn. Mortens venn valgte å hedre ham på en helt spesiell måte. Da vennen giftet seg og fikk egne barn, valgte han å oppkalle sin sønn etter Morten Steinfeld.

I Ålesund finnes det noen synlige spor etter familien Steinfeld.

I Kongens gate ligger "Familien Steinfelds plass". Dette er området der familien drev butikk i flere tiår. Plassen fikk navnet i 1998. 

Det er lagt ned snublesteiner for familien. De er plassert utenfor deres hjem i Rasmus Rønnebergsgate 18. Dette skjedde i juni 2016.

Deres navn finnes på minneplater utenfor Ålesund videregående skole, "Latinskolen", og i Ålesund kirke.

Familiens historie er dokumentert i Therese Alviks bok: "Familien Steinfeld. Da byen gråt", Selja forlag 2013. 

Skrevet av Therese Alvik