Bernhard Schattenstein ble født 18. desember 1874 i Kaunas, Litauen. 

Han kom til Norge i 1891, sammen med sin mor og tre søstre. Han var en svært dyktig forretningsmann, og drev i løpet av livet flere store forretninger. Han var også svært samfunnsengasjert, og i årene han og familien bodde i Narvik fikk han stor betydning i flere av byens organisasjoner.

Bernhard var gift med Clara Müller, som ble født 19. april 1877 i Tyskland. Vi vet ikke hvordan Clara og Bernhard møtte hverandre, men de giftet seg på slutten av 1800-tallet. Ekteparet bosatte seg i Kristiania, og fikk sitt første barn, Henry, i 1898. To år etter kom deres første datter, Lydia Gertrud. I 1900 flyttet familien til Narvik, og her vokste familien med flere barn; Arnold, Sonja og Gerda. 

Bernhard ble i 1891 ansatt hos sin svoger, Herman Ramson, som drev en forretning i Kristiania. I 1899 startet Herman egen forretning; Aktieselskabet norsk-russisk handelskompagni», som drev handel med norske og russiske varer.

To år senere flyttet Bernhard og familien til Narvik, hvor Bernhard startet en filial av bedriften til Herman. 

Rundt århundreskiftet var bergverksindustrien en blomstrende industri i hele Nordland, og Bernhard ble involvert i denne da han i 1903 ble administrerende direktør for A/S Drags Feltspatgruber, og året etter administrerende direktør for Det Nordlandske Grubebureau. Begge firmaer drev feltspatgruver på Hundholmen, sør for Narvik. Hundholmen hadde på denne tiden en av Europas største enkeltforekomst av bergarten feltspat, som blant annet brukes for å lage keramikk, porselen og maling.

At Bernhard involverte seg i bergverksindustrien på denne tiden hvor industrien opplevde stor etterspørsel og vekst, kan tyde på at han var en dyktig forretningsmann som forstod hvilke bransjer som var verdt å investere i. 

I 1914 stiftet Bernhard skipsrederiet AS Nordlandske Lloyd. Her startet Bernhard opp en skipslinje som gikk mellom Narvik og Newcastle i England. Skipene fraktet gods i begge retninger. Vestover til England ble det fraktet både svenske og finske produkter, og østover til Narvik kom både kolonial- og industrivarer. Samme år brøt første verdenskrig ut, og det var en risikofull bransje der skipstrafikken fort kunne bli rammet av krigens herjinger. Dette ble tydelig i 1915, da et av Bernhards skip, Mineral, ble senket av tyske soldater. Skipet ble kjøpt i 1911 og var Narviks første lastebåt. 

Mens Bernhard var en aktiv forretningsmann, var kona Clara hjemmeværende med barna. Da familien flyttet til Narvik bodde de på Oskarsborg, som ligger i den østre delen av byen. I nabolaget til familien bodde det folk fra mange forskjellige steder i Norge, og mange arbeidet i de lokale bedriftene knyttet til handel og bergverk. Bernhard og Clara var altså ikke de eneste som hadde flyttet nordover for å arbeide i den lille, men blomstrende byen.

I 1910, da familien hadde bodd ti år i Narvik, hadde de flyttet til Torvet i sentrum av byen. Tre år tidligere hadde Bernhard fått innvilget norsk statsborgerskap, 16 år etter at han flyttet til landet. Bernhard og Clara hadde nå fem barn under 12 år, og Clara var fortsatt hjemme for å ta seg av barna. Kanskje var det hektisk for Clara, for familien søkte flere ganger etter barnepike i lokalavisene. De hadde også en tjenestepike boende hos seg. 

I årene familien bodde i Narvik var Berhard svært samfunnsengasjert. Allerede i 1903 var han med på å starte opp Narvik Sparebank. Han var også involvert i oppstarten av Narvik Handelsstands Forening og Den Dramatiske Klubb, som var en forløper til Narvik Teaterlag.

I 1913 satt han i styret som stod for byggingen av Narviks første kraftstasjon, som skulle gi hele byen elektrisitet. Han var i tillegg medlem av Narvik bystyre i flere år. 

I 1922 ble Bernhard utnevnt til visekonsul for Latvia. Som konsul var Bernhards hovedoppgave å yte råd, beskyttelse og hjelp av Latviske statsborgere overfor de norske myndigheter og institusjoner. Han var visekonsul fram til 1929.

Bernhards mor, Rosalie Schattenstein, bodde i Oslo helt fra hun kom til Norge i 1891 og fram til hun døde i 1921. Hun var jødisk, og medlem av Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo. Bernhard var aldri medlem av noe jødisk trossamfunn i Norge, verken i Oslo eller i Trondheim. Hans kone, Clara, var trolig ikke jødisk, og alle deres barn ble døpt i statskirken.

Av de jødiske innvandrerne som kom til Norge på 18- og tidlig 1900-tallet var det variasjoner i hvilken grad de beholdt sin jødiske bakgrunn, og familien Schattenstein er ett eksempel på dette. Familien var ikke medlem av noe jødisk trossamfunn, men de hadde god kontakt med sine jødiske slektninger i andre deler av landet – og kanskje tok de vare på sin jødiske bakgrunn på andre måter. 

I 1926 flyttet familien sørover til Oslo. Bernhard og Claras barn flyttet for seg selv, og flere giftet seg og fikk egne barn. Bernhard døde i 1936. 

Clara og barna bodde i Oslo da andre verdenskrig brøt ut i Norge i 1940. Den 30. november 1942 ble sønnen Henry varslet om å gå i dekning. Dette var fire dager etter deportasjonene av norske jøder på skipene «Donau» og «Monte Rosa». Samme ettermiddag kontaktet Henrys kone Eva sin «kilde» som ringte og meddelte de om at de befant seg i faresonen. Familien flyktet samme natt. Det samme gjorde Henrys bror, Arnold, og hans kone Synnøve. I avhørsrapporten fra flykningsmottaket på Kjesäter, forteller Henry selv hvorfor de valgte å flykte; han og hans bror Arnold var av jødisk avstamning.

I dag vet vi at norske jøder som var gift med ikke-jøder (med ett unntak) ikke ble deportert under krigen. Ingen i Schattenstein-familien ble heller registrert som jøder av Statspolitiet. I 1942 var det derimot kaotiske tilstander, og man kunne ikke være sikker. Arnold ble listet opp i det antisemittiske heftet «Hvem er hvem i Jødeverden», og dette, i tillegg til advarselen Henry fikk, kan ha ført til at familiene følte det tryggest å reise.

Arnold og Henrys mor, Clara, og søstrene Sonja, Gerda og Lydia flyktet aldri til Sverige. Vi vet ikke hvorfor de valgte å bli i Norge under krigen, men ingen av de ble deportert. Arnold, Henry og deres familier flyttet tilbake til Norge og Oslo da krigen var over.

Clara døde i Oslo i 1948. Henry gikk i sin fars fotspor og arbeidet innenfor shipping, Lydia utdannet seg til lege, Arnold til ingeniør og Sonja til frisør. Vi vet ikke hva Sonja arbeidet med. Alle av barna til Clara og Bernhard ble boende i Oslo.

Kilder:
Jødisk museum Trondheim Jødisk museum Oslo
Riksarkivet
Nasjonalbiblioteket
Digitalarkivet: Statsborgerskapsbevillinger 1888-1921
Digitalarkivet: Folketelling 1900 for 0301 Kristiania
Digitalarkivet: Folketelling 1900 for 1855 Ankenes herred
Digitalarkivet: Folketelling 1910 for 1805 Narvik kjøpstad
Mendelsohn, Oskar, "Jødenes historie i Norge gjennom 300 år".
Universitetsforlaget, 1986

Evjen, Bjørg, «Et sammensatt fellesskap, Tysfjord kommune 1869-1950». Tysfjord kommune, 1998
Ytreberg, Nils A., «Narviks historie, bind 1. Ofoten i eldre tid – Narvik inntil 1914». Narvik kommune, 1953
Ytreberg, Nils A., «Narviks historie, bind 2. Fra første verdenskrig til våre dager». Narvik kommune, 1954
Slettbakk, Knut, «Narvik kommunale elektrisitetsverks historie». E-verket Narvik, 1963
Ulvik, Aage, «Narvik sparebank gjennom 75 år». Narvik sparebank, 1978
Kobro, I, «Norges læger 1926-1936». Aschehoug, 1938.
Store norske leksikon