I midten av juli 1876 ble en liten gutt født i byen Šiauliai i dagens Litauen. Faren Abraham og ukjent mor, kalte den nye sønnen sin for Henoch.

Vi vet ikke så mye om oppveksten til Henoch, men vi vet at han vokste opp i byen Šiauliai. Det er sannsynlig at han selv kalte byen sin for Schavel – det jiddische navnet på byen. Jødene i Øst-Europa snakket nemlig jiddisch, et blandingsspråk mellom tysk og hebraisk, med innslag av øst-europeiske ord. Henochs by var områdets hovedstad. I den perioden Henoch bodde der, var Šiauliai den tredje største byen i Litauen, som på den tiden var del av det russiske keiserdømmet. Byen var et viktig sentrum for kultur og utdanning.

Šiauliai var også en by med en stor jødisk befolkning. De hadde bodd i byen siden 1600-tallet. Den jødiske befolkningen utgjorde en betydelig del av byen: de bygde fabrikker og var en viktig del av lærindustrien.

I det russiske keiserriket var det imidlertid ikke så lett å være jødisk. Jødene kunne ikke bo hvor de ville, kun i ytterkantene av keiserriket, i området som kalles The Pale of Settlement. Mange jøder i keiserriket opplevde at de ble utestengt fra utdanning, og at de ikke fikk lov til å eie jord. Fra 1880-tallet forverret situasjonen seg enda mer.

En ny tsar kom til makten, som var svært antisemittisk. Han trodde på en konspirasjonsteori om at det var jødene som hadde drept faren hans. Derfor satte han i gang en rekke pogromer i riket. Kanskje var det dette som drev Henoch til å flykte fra Šiauliai. På 1890-tallet, som tenåring eller tidlig i 20-årene, kom han til Norge. I begynnelsen av tiden sin her, reiste han mye rundt og solgte varer over hele landet, fra Sørlandet til Narvik.

Da Henoch kom til Trondheim, kom han til en by med et lite, men voksende jødisk miljø. Flere hadde gjort som ham på den tiden: da pogromene gjorde det vanskelig for jøder å leve i det russiske keiserriket – hvor de allerede hadde få muligheter og rettigheter – valgte mange å prøve lykken andre steder.

De fleste av de øst-europeiske utvandrerne ville til det lovede land: USA. Billetten var imidlertid dyr, og de som ikke hadde råd, valgte andre ruter. Noen av dem satte kursen nordover. De som til slutt bosatte seg i Trondheim, hadde ofte vært noen år i Sverige først. Vi kjenner ikke Henochs reiserute, vi vet bare at han kom til Norge som ganske ung.

Det nye landet Henoch kom til, var relativt ukjent med jøder. Jøder hadde vært utestengt fra Norge fra 1814 til 1851, og før det var det også vanskelig for jøder å komme inn i landet. De østeuropeiske jødene som kom til Norge på slutten av 1800-tallet, var den første innvandrergruppen som kom med en egen religion, et eget språk, egne matvaner, skikker, høytider og kultur. De måtte selv bygge opp et jødisk miljø og finne frem til likesinnede.

De fleste jødene som utvandret fra Øst-Europa på denne tiden, kom fra små, fattige landsbyer, kalt shtetler, hvor religionen spilte en sentral rolle i folks hverdagsliv. Den religiøse livsførselen tok de med til landene de kom til. For jødene som kom til Norge var det viktig å opprette steder hvor de kunne praktisere religionen sin. I 1905 opprettet trønderjødene Det Mosaiske Trossamfunn, og en synagoge ble etablert i et bolighus i St. Jørgensveita 7.

På Lademoen fikk menigheten lage en jødisk gravlund. På denne tiden hadde Henoch allerede bodd flere år i Norge. Han hadde til og med blitt norsk statsborger i 1904. Da trossamfunnet ble opprettet, meldte han seg inn med en gang. Henoch var et viktig og aktivt medlem av menigheten: da en ny synagoge skulle bygges på 1920-tallet, var han med i byggekomiteen, og han tilbrakte flere år i styret til trossamfunnet.

I Trondheim giftet Henoch seg med Anna Ruth, som kom fra Simrishamn i Sverige. Eldstesønnen, Josef, ble født i 1904. I årene etter ble han storebror til tre søsken: Kaja (født i 1906), Ida (født i 1909) og Moritz (født i 1911). Familien bodde på Rosenborg. Flere jødiske familier bosatte seg i områdene Møllenberg, Rosenborg og Innherredsveien på denne tiden. Utenfor bykjernen kunne det være billigere å skaffe seg et sted å bo. For en nyetablert familie med fire barn, kan det ha vært viktig.

Med fire barn og en kone å forsørge, måtte Henoch finne en inntektskilde. I likhet med flere andre jødiske familier i Trondheim på samme tid, ble Henoch handelsmann. Vi vet ikke om han hadde en utdannelse fra oppveksten i Litauen. Å utøve yrket man var utdannet i, kunne imidlertid ofte være vanskelig for de jødiske innvandrerne: for å få lov til å være f.eks. urmaker, måtte man være medlem av et laug. De kunne være vanskelig å få innpass i. Det var enklere å skaffe seg et handelsbrev fra myndighetene, som ga deg lov til å drive handel i den byen du fikk handelsbrev fra. I 1910 drev Henoch en fruktforretning.

I 1914 ble familien Klein rammet av en tragedie: Henochs kone, Anna Ruth, døde, bare 35 år gammel. Henoch satt igjen med fire små barn, i alderen tre til ti år. Etter noen år fant Henoch seg en ny kone, Rose, som også var innvandrer til Norge. Vi vet ikke nøyaktig hvor hun kom fra, men i folketellingen fra 1925 oppgir hun å være født i “Calis”, som kan referere til den polske byen Kalisz. Henoch og Rose fikk tre barn sammen: Leibe Leif (født i 1921), Aron Martin (født i 1922) og Chaim Meyer (født i 1923). Da Josef og Kaja var ferdig utdannet på skolen, jobbet de i farens butikk.

Henoch var nok en god forretningsmann. Han etablerte klesbutikken, H. Klein, i Trondheim i 1902, og utvidet etter hvert med avdelinger. I Tromsø startet han også butikk, som først ble drevet av eldstesønnen, Josef. Senere var det den andre sønnen, Moritz, som overtok butikken. Henochs første butikk lå i Krambugata 11. Han flyttet etter hvert butikken til et lokale ved Bakke bro. I 1912 kjøpte han en bygård i Olav Trygvassons gate, sammen med Aron Mendelsohn. Enda i dag kalles gården for Kleingården.

I 1931, etter å ha jobbet i farens butikk i noen år, fikk eldstesønnen, Josef, ta over Henochs butikk i Tromsø. Den skiftet da navn fra H. Klein til J. Klein Herreekvipering og Manufaktur AS. Her solgte Josef herreklær. I 1937 bestemte Josef og noen av hans kamerater seg for å dra på biltur – hele veien til Paris! Turen skulle vise seg å bli mer skjebnesvanger enn Josef kanskje hadde forutsett.

I den franske hovedstaden møtte han Irene, en tysk kvinne som var på besøk hos en kusine som bodde i byen. Irene var født i Tyskland, men oppvokst i Nederland, og hun hadde egentlig planlagt å slå seg ned i Palestina på begynnelsen av 1930-tallet. Hun reiste fra Tyskland i 1933 eller 1934. Kanskje kan Hitlers maktovertakelse ha bidratt til at Irene forlot hjemlandet sitt. Hun ga imidlertid opp Palestina-prosjektet, og reiste til Paris. Her møtte hun Josef, og datteren deres, Anne Ruth, har fortalt at det var kjærlighet ved første blikk.

Året etter ble Josef og Irene gift i Amsterdam, og de flyttet opp til Tromsø, hvor Josef bodde og arbeidet. Irene trivdes imidlertid ikke i Nordens Paris. Etter bare ett år flyttet de nygifte til Josefs hjemby, Trondheim. Her ble Anne-Ruth født i 1938.

9. april 1940 ble Norge invadert av tyske styrker. Andre verdenskrig hadde kommet til Trondheim. Josef, Irene og Anne Ruth, som da var to år gammel, bodde i Riddervoldsgate 7. Den første aksjonen mot jødisk forretningsliv kom i oktober 1941. Da ble blant annet butikken til Josefs far, Henoch, beslaglagt av nazistene. Flere jødiske familier opplevde at alt de eide – forretninger, hus, møbler, penger, aksjer – ble tatt fra dem av nazistene. Også huset og til Josef og Irene ble etter hvert tatt.

I oktober 1941 kommer altså et virkelig vendepunkt i familien Kleins liv. Josef ble arrestert 12. oktober, og sendt til fangeleiren Falstad, mens Irene og Anne Ruth måtte bli igjen, uten å vite hva som skjedde med faren og mannen deres. Kvinnene, som ikke var arrestert, fikk etter hvert meldeplikt. Det innebar at de jevnlig måtte møte på politistasjonen for å melde fra om at de var i byen.

Irene skjønte at det ikke var noe godt tegn, og tok kontakt med Bjørn Trønsdal. Han var en del av den norske motstandsbevegelsen, og visste om en familie i Leksvik som hjalp nordmenn over grensen til Sverige. Irene og Anne Ruth kom seg fra Trondheim til familien Moans gård på Leksvika for å forberede seg til flukten.

De var der noen måneder, til de en dag fikk telefon fra lensmannen på Leksvika: “Det kommer besøk ut på dagen”, fortalte han. Det var et signal om at nazistene var på vei for å arrestere Irene og Anne Ruth som gjemte seg på gården. Da ble det plutselig hastverk med å komme seg unna. Irene overtalte Moan-mennene til å flytte henne og Anne Ruth, og de reiste så opp til familien Moans seter.

Under andre verdenskrig var det mange nordmenn som flyktet til Sverige – både motstandsfolk og norske jøder som visste at de var utsatt. I Oslo var det organiserte transporter med tog, men i Trondheim var fluktruten vanskeligere, og det gikk ikke noe tog flyktningene kunne gjemme seg på. Reisen var lang og tøff, og man måtte være i god form for å tåle den: flere mil på ski gjennom skog og over fjell gjorde at for eksempel barnefamilier og eldre ikke våget turen.

Irene var bare 30 år da hun og Anne Ruth skulle flykte i 1942. Problemet var imidlertid at Irene bare hadde bodd i Norge i noen få år, og kunne ikke gå på ski! Det var dessuten for farlig å la henne øve ute på setra, for Irene og Moan-familien var redd for at hun skulle bli oppdaget. Løsningen ble at Irene måtte øve seg på å gå på ski inne på stuegulvet på setra. Bare et par runder rundt huset ute våget de seg til. Etter tre ukers øving var Moan-guttene, Irene og Anne Ruth klare for turen.

I desember 1942 begynte Irene og Anne Ruth flukten mot Sverige. Første etappe gikk med spark, deretter ble de kjørt med hest før de tok rutebåten fra Ytterøya til Levanger. Herfra kjørte følget bil til Okkenhaug. Da de skulle tømme bilen og dra videre på ski, gikk det litt for fort: en stund ute i skituren oppdaget de at kartet var glemt igjen i bilen! Det var blitt for sent å snu, så hele etappen på ski gikk uten kart – og det i mørke og snøstorm.

Anne Ruth var kun fire år, og satt i en skinnfell på ryggen til Jon Moan. Gjennom flere dager på ski måtte han passe på at den lille jenta var i godt humør, varm og underholdt. Irene var fortsatt ingen god skiløper: hun hadde et tau rundt livet, slik at hun ble trukket opp i oppoverbakkene, samtidig som at en av guttene bak dyttet henne oppover. I nedoverbakkene måtte Irene holdes igjen.

På denne måten tilbakela de flere mil på ski, alt sammen mens de fryktet for livet og for å bli oppdaget av nazistene. Bare et par mil før svenskegrensen ble det for mye for Irene: hun var helt utslitt, og sa til mennene som hjalp henne at de bare måtte la henne bli igjen, og redde Anne Ruth. Da laget de en slags pulk eller kjelke til Irene, og slik ble hun slept det siste stykket til grensen. 21. desember 1942 var Irene og Anne Ruth i trygghet.

Da Irene og Anne Ruth kom fram til Sverige, fikk de vite at Josef også var i landet. Etter å ha vært fengslet på Falstad i flere uker, var han og alle de andre arresterte jødene fra Trondheimsområdet blitt fraktet til Oslo. Det var meningen at de skulle deporteres med skipet Donau. Toget kom imidlertid for sent fram, og derfor ble Josef og de andre satt på Bredtveit fengsel for å vente på neste transport. Her klarte Josef og broren, Leif, å flykte fra fengselet, og de kom seg over til grensen, hvor han ble gjenforent med familien sin.

I Sverige bodde familien Klein hos familien Ericsson utenfor Uppsala i nærheten av Stockholm. Anne Ruth beskriver familien som “fantastiske”. Anne Ruth hadde kontakt med Ericsson-familien så lenge de levde. I samme lille by, Nyby, bodde også Anne Ruths tante, Ida, som var søsteren til Josef. Av Henochs barn var nå Josef, Ida og Leif i Sverige. Det er sannsynlig at to av de andre sønnene – Aron og Chaim Meyer – var i landet også. Også Henoch og hans kone, Rose, hadde klart å komme seg over grensen. Mens de var i Sverige var Josef en del av den norske hæren.

I Sverige ble det også klart at Anne Ruth skulle få en lillebror: Jan David ble født 12. juli 1945, bare to måneder etter at krigen var over. Et par måneder etter flyttet Anne Ruth, Irene og Jan David tilbake til Trondheim. Josef hadde dratt til Norge ved krigens slutt fordi han var i hæren, og måtte være i Norge da tyskerne kapitulerte.

Mange av de jødiske familiene som kom tilbake til Norge etter krigen hadde det vanskelig. De var blitt fratatt eiendom, forretning, penger, eiendeler – alt de eide. I tillegg hadde mange mistet familiemedlemmer. Josef mistet storesøsteren, Kaja, og lillebroren, Moritz, i Auschwitz. I tillegg døde faren, Henoch, av sykdom i 1946.

Anne Ruth begynte på Singsaker barneskole, og på søndagene gikk hun i cheider – en religionsskole for jødiske barn. Hun har fortalt at religionslæreren hadde et svare strev med henne og venninnene: de pleide å bråke masse i undervisningen.

Hjemme hos Klein-familien var de ikke ortodokse jøder, så Anne Ruth og Jan gikk på skole på lørdager, som var vanlig i Norge på den tiden. Anne Ruth har fortalt at familien var tradisjonell: de markerte helligdagen, shabbat, som begynner fredag kveld, men å tenne lys og velsigne brødet som kalles challa. De feiret også de jødiske høytidene i synagogen, og fastet i fastetiden.

Da familien Klein kom tilbake til Norge, var det om å gjøre å forsøke å bygge opp igjen livet. Naboene de hadde hatt på Møllenberg hadde gravd ned Josef og Irenes sølvtøy og verdisaker. Det fikk de tilbake igjen da krigen var over. Josef startet opp butikken Klein Junior i Innherredsveien. Etter ti år kjøpte han et lokale i Dronningens gate også.

Anne Ruth studerte fransk i Sveits i et år etter at hun var ferdig på gymnaset. Deretter reiste hun til Israel, hvor hun bodde og jobbet i to år. I 1963 var det en stor begivenhet i Klein-familien: Anne Ruth giftet seg i synagogen i Trondheim med Wilfred Spangenthal fra Nederland. De etablerte seg etter hvert i Nederland og fikk døtrene Irene og Michelle.

I 1970 døde Josef, 66 år gammel. Jan tok over farens tre butikker: Klein Junior i Innherredsveien og Dronningens gate, og Rød & Blå-butikken i Kongens gate. Året etter var det tid for nok et bryllup: Jan giftet seg med Torill. De fikk barna Miriam og Robert.

I 1980 skiftet Jans butikker navn til Klein’s, og i dag finnes tre Klein’s-butikker i Trondheim. Klein-familien har vært en synlig og betydelig del av Trondheim by i over 100 år, siden Henoch åpnet butikken H. Klein i 1904 og fram til i dag. Nå drives Klein’s av Henochs oldebarn, Robert, som er sønnen til Jan.

I 2017 foretok Jan og etterkommere etter Moan-guttene og de andre hjelperne, den samme turen som Irene og Anne Ruth gikk da de flyktet til Sverige i 1942. Avisa Fosna-folket lagde en dokumentar om turen, hvor både Anne Ruth og Jan er med.

Kilder:

Bjarte Bruland, Holocaust i Norge: Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Dreyer: Oslo, 2017.

Jon Reitan, Jødene fra Trondheim, Tapir akademisk forlag: Trondheim, 2005.

Spørreskjema for jøder i Norge, Riksarkivet.