Historien om familien Buchmann i Trondheim begynner med Abraham Buchmann. Han ble født 10. august 1880 i Klykoliai, Litauen av foreldre Dov Berra og Pera Buchmann. Rundt århundreskiftet pågikk det utstrakte jødeforfølgelser i datidens Russland, og mange jøder valgte da å flykte nordover. Buchmann-slekten var stor, og ble i denne perioden spredt til mange deler av verden. Det er usikkert når Abraham kom til Norge, men det var trolig i 1904 eller 1905.

Han giftet seg med Bertha Pauline Fischer i 1906. Hun var født i Lazkowa, Litauen i 1884 av foreldre Emanuel og Asne Fischer. Bertha hadde en del slekt i Trondheim: Hun var søsteren til Miriam Abrahamsen, Rosa Kahn, Cecilie Bernstein, Aron Mendelsohn (f. Fischer) og Abraham Fischer, som også bosatte seg her rundt århundreskiftet.

Sammen fikk Abraham og Bertha Buchmann ni barn – Emanuel (1907), Bernhard (1909), Aser Oskar (1910), Assne (1912), Herman (1914), Bernt (1916), Sarah (1917) Anna Fanny (1920) og Samuel (1921). Aser Oskar døde da han var ett år gammel, men alle de andre barna vokste opp i Gyldenløves gate 10 og Innherredsveien 31 i Trondheim.

Abraham begynte sin karriere i Norge som omreisende handelsmann. Han fikk ikke handelstillatelse av norske myndigheter, til tross for gjentatte søknader, men kunne livnære seg som omreisende handelsmann på grunn av et smutthull i loven. Mange jøder som kom til Norge på denne tiden livnærte seg som omførselshandlere, og de ble nedsettende kalt handelsjøder eller skraphandlerjøder.

Senest i 1925 fikk Abraham avslag på sin søknad om handelstillatelse. Det var ikke før i 1927, da sønnen Bernhard ble uteksaminert fra Handelsgymnaset og fikk handelsdiplom, at familien fikk en mulighet til å åpne egen butikk. De åpnet A/S A. Buchmann samme år. Butikken lå i Innherredsveien 31, hvor familien også bodde.

Etter hvert fikk også barna Assne, Herman, Bernt og Sarah sine handelsdiplomer, og familien åpnet flere butikker. Emanuel valgte å utdanne seg til lege. Ham kan du lese mer om her. På midten av 1930-tallet var hele fire butikker i familien Buchmanns eie: I tillegg til A. Buchmann fantes B. Buchmann i Nedre Bakklandet 89 (senere Innherredsveien 1), som ble åpnet i 1930, og Bernh. Buchmann i Munkegata 35, som ble åpnet i 1932. En kort tid på 1930-tallet fantes det også en B. Buchmann i Prinsens gate 49 eller 51.

Alle Buchmann-forretningene var i tekstilbransjen, men istedenfor å være i konkurranse med hverandre, utfylte de hverandre når det gjaldt vareutvalg og tjenester. Flere av Buchmann-søsknene var ansatt i mer enn en av butikkene, og de fylte roller fra ekspeditør til administrativt personale og styremedlem. Flere av de jødiske familiebedriftene i Trondheim drev på denne måten.

Ofte måtte de yngste barna også hjelpe til i forretningen. Abrahams datter, Sarah, husker at «allerede som ni-åring stod jeg bak disken og ekspederte. Jeg kunne hjelpe til rundt juletider.»

Etter å ha drevet A. Buchmann i åtte år, døde Abraham i 1935, bare 55 år gammel. Kona Bertha, som da var 51, fortsatte å drive butikken i Innherredsveien 31. Da krigen brøt ut solgte hun manufaktur, hvitevarer, trikotasje og konfeksjon og hadde ni ansatte. Familien Buchmann klarte seg godt.

Da Norge ble okkupert i april 1940, begynte noen av de norske jødene å snakke om flukt. Dette gjaldt også Bertha og Abrahams barn. Herman reiste til England allerede i begynnelsen av krigen for å utdanne seg til fallskjermjeger. Han hadde vært aktiv i forsvaret av Norge de første krigsdagene.

Bernhard flyktet i slutten av april 1940, og etter noen år i Sverige endte også han opp i hæren i England i 1944. Emanuel fulgte snart etter, sammen med sin britiske kone Stella, og også de reiste videre til England, hvor Emanuel jobbet som lege på et militærsykehus i Liverpool. Assne Rebekka flyktet på nyåret 1942, og ble i Sverige til krigen var over.

Hjemme i Trondheim holdt de som var igjen liv forretningene. 24. februar 1942 ble imidlertid alle de tre Buchmann-butikkene beslaglagt. Sarah fortalte at da dette skjedde, var hun alene på jobb i A. Buchmann. Inn kom en tidligere klassekamerat av broren Bernt i hirduniform og overrakte henne ordren om at butikken nå var konfiskert.

Hun kjente den unge mannen godt, og ante ingen ting om at han var nazist. Han gav henne beskjed om at ingen av familiemedlemmene fikk lov til å være i butikken, og ble vist ovenpå, hvor familien bodde. Etter noen dager åpnet butikken for kunder igjen, med ny, nazi-vennlig bestyrer.

I desperasjon satt Sarah i vinduet i andre etasje og ropte til sine stamkunder som var på vei inn at de ikke måtte handle der mer. B. Buchmann ble avviklet umiddelbart etter beslaget, mens A. Buchmann og Bernh. Buchmann ble drevet videre som to uavhengige forretninger.

Det var NS-mannen Andreas Alstad som ble ansatt av de tyske myndighetene som ny bestyrer i alle de tre Buchmann-butikkene. Han ansatte blant annet sin søster og et annet NS-medlem som ekspeditører. Men Bernh. Buchmann gikk etter hvert dårlig, og Alstad ble avskjediget av de tyske myndighetene i desember 1942 . De besluttet så at både A. Buchmann og Bernh. Buchmann skulle legges ned.

I august 1943 var det ingen Buchmann-butikker igjen i Trondheim. Alle medlemmene i Buchmann-familien var også forsvunnet fra byen.

Bernt flyktet i mars 1942. Da hadde han allerede vært arrestert en gang, og sittet på Vollan i 2-3 uker i april 1941. Dette skjedde etter en heftig konfrontasjon med en tysk tjenestemann som hadde blitt sendt ut for å inspisere leiligheten deres. Han ventet likevel et helt år med å flykte etter fengslingen, til kort tid etter at butikkene var tatt.

Det var også i siste liten: Han flyktet gjennom takvinduet i leiligheten sin, mens tyske offiserer med arrestordre banket på døren. Etter det tok han og kompisen Simon Klein seg til Sverige på ski. Bernt endte også opp i den norske hæren i Skottland i 1944. Sarah og Anna Fanny flyktet sist, på senhøsten 1942. Også de tok seg over grensen til Sverige på ski.

Bertha Pauline nølte med å flykte, blant annet på grunn av sønnen Samuel, som var psykisk utviklingshemmet. Å ta vare på Samuel i tillegg til butikkdriften hadde vært for krevende, og Samuel hadde derfor flyttet til Langseth gård i Selbu, der han ble tatt vare på av en fosterfamilie. Bertha ville ikke flykte fra landet og sønnen sin. Hun hadde heller aldri gått på ski, og gruet seg for å legge ut på den lange ferden over grensen til Sverige. I tillegg følte hun seg ganske trygg i Trondheim, og kunne ikke forestille seg at noe skulle skje henne – hun hadde jo ikke gjort noe galt.

Barna hennes prøvde å overtale henne, og arrangerte med rømningshjelp og fluktruter flere ganger. Bertha endte opp med å takke nei hver gang. Hun ble hentet i hjemmet sitt av norske tjenestemenn i november 1942 og sendt til Bredtveit fengsel i Oslo. Ifølge fangeprotokollen ankom hun fengselet 27. november 1942 sammen med mange andre menn, kvinner og barn fra Trondheim. De skulle egentlig sendes med skipet "Donau" til Auchwitz 26. november, men fordi toget fra Trondheim var forsinket, gikk båten uten dem. Etter en periode i arrest, ble hun deportert med skipet "Gotenland" i februar 1943, og ble ved ankomsten til Auschwitz sendt direkte til gasskamrene og drept.

Alle Berthas barn overlevde krigen. Samuel ble ikke hentet fra gården i Selbu, selv om de tyske myndighetene visste hvor han befant seg. Av en eller annen grunn ser det ut til at de var blitt enige om å la ham være i fred.

Da krigen var over kom flere av barna til Bertha og Abraham tilbake til Trondheim. Alt av verdier familien hadde før krigen – formue, aksjer, eiendommer, eiendeler, forsikringspoliser og varer – hadde forsvunnet. Mange ting hadde blitt solgt via auksjonshus og antikvitetsbutikker.

Da begynte den møysommelige prosessen med å prøve å få tilbake det som var blitt beslaglagt, og starte livet og forretningene på nytt. Dette var en tidkrevende prosess, og jobben med å spore opp eiendeler og kreve dem tilbakelevert måtte familien gjøre selv.

Mange av eiendelene kom aldri til rette, og den økonomiske kompensasjonen de mottok kunne ikke måle seg med de verdiene de hadde tapt. Likevel måtte livet gå videre, og alle de tre Buchmann-forretningene ble startet opp igjen.

A. Buchmann ble drevet av Bernt, Assne, Sarah, og Sarahs mann, Albert Ragle (tidl. Rubinstein), fram til 1972. Innherredsveien 31 ble revet i 1974. Bernhard startet opp igjen Bernhard Buchmann A/S i Munkegata 35, og i 1949 hadde den hele 20 ansatte. Bernhard drev butikken frem til sin død i 1978. Albert Ragle (Sarahs mann) startet en ny butikk i 1963, kalt Albert’s herre og gutteklær. Den lå i Innherredsveien 11.

Herman startet herreekviperingsforretningen Herman Buchmann & Co i samme lokale som B.Buchmann Nedre Bakklandet hadde vært. Her jobbet også Bernt. Bygget ble solgt ut av Buchmann-familien til vaskeriinnehaver Sverre Eriksen i 1959, og butikken ble avviklet. Bygget ble revet i 1973 for å gi plass til den økende trafikken over Bakke bro. Herman døde i 1978.

Etter dette jobbet Bernt i en rekke jødisk-eide bedrifter, inkludert TEMPO (eid av Simon Klein), Trokofa (eid av Isak Mendesohn) og TIGER Konfeksjonsfabrikk (eid av Martin og Kai Klein). Han avsluttet karrieren sin hos Jack’s Dame og Pikemagasin (eid av Jack og Frida Kahn), hvor han var ansatt til han gikk av med pensjon i 1990.

Flere av etterkommerne etter Abraham og Bertha Pauline lever i Trondheim den dag i dag.

Kilder:

Bär, Mons (2007). Konfiskation und Restitution von jüdischen Vermögen in Norwegen während und nach dem Zweiten Weltkrieg. University of Zurich, Faculty of Arts. Tilgjengelig fra: https://www.zora.uzh.ch/id/eprint/163722/1/20080312_001893835.pdf

Jødisk museum Trondheims arkiv (medlemsprotokoll, fotografier og andre interne dokumenter)

Riksarkivet, Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer: Likvidasjonsstyrets "bomapper" med tilknyttede kartotek og registre, Lnr. 359. Arkivreferanse: RA/S-1564/H/Hc/Hca/L0893. Tilgjengelig fra: https://media.digitalarkivet.no/view/136969/101

Sætherskar (red.) (1949) Det norske næringsliv 6. Sør-Trøndelag Fylkesleksikon Bergen: Det Norske Næringsliv Forlag, s. 527.

Ulstein, Ragnar (1995) Jødar på flukt Oslo: Det Norske Samlaget