Betzy Rosenberg var datter av foreldre Jenny (f. Philipsohn) og Bernhard Rosenberg. Betzy hadde også en lillebror, Charles, som var fem år yngre. Betzy kom til verden på E. C. Dahls Stiftelse i Trondheim, 1. juni 1919. Familien bodde på denne tiden i et lite hus i Nedre Kristianstens gate 11. Gaten er oppkalt etter Kristianstens festning, som ligger i nærheten. I tiden rundt Betzys fødsel ble det i dette området bygget mange nye arbeiderboliger, som opprinnelig var ment som midlertidige boliger. I mellomkrigstiden var det i Norge, som mange andre land, mangel på gode byggematerialer, og oppgraderingen av området tok lenger tid enn planlagt. Området ble kalt Pappenheim, noe som man i dag tror var ment nedsettende om husene som var i dårlig stand, der papp ble brukt både til taktekking og til taktekking. 

Med dårlige boforhold, fulgte også dårlige hygieneforhold – noe familien fikk kjenne på da Betzy som liten jente fikk skarlagensfeber. På denne tiden hadde man ikke enda antibiotika, og sykdommen var med god grunn fryktet. Utenfor huset hengte familien opp en stor lapp der det sto «SKARLAGENSFEBER» til varsel for naboene. Sykdommen var svært smittsom, og i mangel av medisiner var dødsraten høy, spesielt for små barn. Men Betzy var heldig. På grunn av smittefaren måtte hun leve ganske isolert, men etter tre måneder ble hun frisk. Det var altså trange kår for familien Rosenberg, som for mange andre familier i Norge i disse årene.

Moren, Jenny, ble født i Grajevo i Polen og kom til Norge i 1902. Pappaen, Bernhard, ble født i Minsk i Russland og kom til Norge i 1918. Før Jenny og Bernhard flyttet til Norge hadde de bodd i Danmark, og kanskje var det her de giftet seg. Bernhard var utdannet skredder, og arbeidet som omreisende handelsmann. Dette var et tøft yrke, og ofte var Bernhard på reise i flere måneder av gangen. Jenny var samtidig husmor, og tok seg av huset og barna.

Familien bodde fremdeles i Nedre Kristianstens gate 11 da Betzy begynte i 1. klasse på Singsaker skole i 1926. På to rom og kjøkken bodde familien til Betzy sammen med Betzys mormor og morfar, Rebekka og Abraham Samuel, og tantene Frida, Rosa, Elisabeth og Maja og onkelen Jacob. Det var nokså vanlig på denne tiden å bo tett, slik som familien til Betzy gjorde. I samme hus bodde to andre familier, og også hos dem var det mange om plassen. 

Betzys morfar, Abraham Samuel, drev klesforretning i Prinsens gate 28. Da Betzy ble litt eldre hjalp hun til i butikken så ofte hun kunne. Her hadde hun lagt merke til en høy, hyggelig mann som innimellom var innom butikken for å handle. Betzy likte han godt, til tross for at hun bare var 14 år og han 36! Men det skulle vise seg at interessen for Arne ikke ble mindre med tiden. 

Betzy var 21 år gammel da krigen brøt ut i Norge i 1940. Det brøt ut panikk i flere byer i landet, også i Trondheim. Det gikk rykter om at byen skulle bombes, og mange flyktet fra byen og ut til bygda. Familien til Betzy kjente en bonde ute på Byneset utenfor byen som de hadde leid rom av i sommerferiene, og dit dro de. Her møtte Betzy igjen Arne, han var leid inn av bonden for å male gården, og bodde i nærheten. 

I perioden hun og familien bodde på Byneset, besøkte hun Arne og de ble bedre kjent. Det var en usannsynlig romanse, ikke bare var Arne mye eldre enn Betzy, men han var heller ikke jødisk. At en jødisk kvinne skulle finne seg en ikke-jødisk mann var på denne tiden utenkelig; de aller fleste fant seg kjærester som tilhørte samme trossamfunn. Likevel blomstret følelsene mellom Betzy og Arne. 

Trondheim ble ikke bombet av nazistene slik man fryktet, og etter noen uker på Byneset flyttet Betzy og familien tilbake til byen. Selv om Norge var i krig, og tyske soldater var godt synlig i bybildet, gikk hverdagen sin gang i Trondheim. Etter ett år med krig begynte nazistene å stramme grepet om de norske jødene. Flere var blitt arrestert, uten spesiell grunn. Flere jødiskeide butikker fikk også butikkene sine klistret med nazistiske plakater som skulle vise kundene at butikken var eid av en jøde. Og i april 1941 ble synagogen i byen beslaglagt, helt uten forvarsel. Mot høsten ble flere jødiskeide butikker beslaglagt i hele det nordenfjeldske. Til slutt ble også butikken til Betzys morfar tatt.

I mars 1942 måtte alle norske jøder fylle ut et spørreskjema, hvor man fylte inn navn, fødselsdato, hvor man var født, og når man kom til Norge. Flukt begynte å bli et alternativ flere norske jøder snakket om. Men hvor skulle man dra? Og hvorfor? I dag er det kanskje vanskelig å forstå hvorfor ikke flere flyktet fra landet, når vi vet hva som skjedde videre. Men Betzy hadde alltid bodd i Norge, og følte seg like norsk som alle andre nordmenn. Det var her hun var født og hun hadde ikke gjort noe galt.

Under unntakstilstanden i Trondheim i oktober 1942 ble hele byen satt under oppsyn. Ti menn ble arrestert og henrettet på Falstad fangeleir, uten dom, til advarsel for alle dem som vurderte å delta i motstandskampen. En av mennene var jødisk, Hirsch Komissar. Betzys far, Bernhard, morfaren, Abraham Samuel, og lillebroren, Charles, ble arrestert sammen med resten av de mannlige jødene i byen, og fengslet på Falstad fangeleir utenfor Levanger. Betzy, moren og søstrene satt igjen uten noe informasjon om hvordan det gikk med dem. 

Tante Rosa dro for å besøke dem på Falstad, men fikk ikke lov til å treffe dem. De kvinnelige jødene i byen ble etter kort tid satt under husarrest, og samlet i enkelte leiligheter i byen. Hjemmene deres ble beslaglagt av nazistene. Betzy var foreløpig ikke satt i husarrest, og bodde hos mormor Rebekka, sammen med tantene Maja, Rosa og Frida. Mormoren var syk, og kanskje var det dette som var grunnen til at hun ikke ble plassert i husarrest sammen med de andre kvinnene, da hun trengte hjelp og pleie.

Betzy var redd, og reiste til Byneset for å søke trøst fra Arne i hytta hans, Strandly. Det var en nervepirrende tur, der hun forsøkte å unngå å bli oppdaget. Hun gjorde ikke noe galt, men hvis hun ble stoppet for kontroll måtte hun vise fram identifikasjonspapiret sitt, der hun hadde en stor stemplet, rød J – for jøde. Til tross for at hun foreløpig fortsatt var fri til å reise rundt i byen som hun ville, var hun redd for nazistene. En dag Betzy var på besøk hos Arne, ringte tante Maja. Hun fortalte at politiet hadde vært på besøk, og bedt dem om å pakke. Hvorfor visste de ikke.

Arne fulgte Betzy til byen, og ventet utenfor leiligheten til mormor Rebekka. Da Betzy kom inn møtte hun flere politimenn som stod inne i leiligheten og ramset opp navn fra en liste. Alle damene ble ropt opp, unntatt Betzy. Men politimannen som leste ropte opp navnet Elisabeth Philipsohn - tanten til Betzy, som døde mange år tidligere. Betzy så på politimannen og oppga sitt eget navn. Og holdt pusten. 

Politimennene tok med seg tantene Frida og Maja, og kjørte bort. De var visst bare opptatt av å følge ordre, og kun ta med seg de som stod på navnelisten. Tanten Rosa fikk bli igjen for å stelle for mormoren Rebekka. Betzys navn stod av en eller annen grunn ikke på listen, og heller ikke i dag vet vi hvorfor. Men frykten for at misforståelsen skulle bli oppdaget gjorde at Betzy forstod at det var nå eller aldri. Hun måtte flykte før det var for sent. 

Det var slik Betzy endte opp i skjul på hytta til Arne på Byneset. I utgangspunktet var det ikke tenkt som en varig løsning, og ingen visste heller hvor lenge krigen skulle vare. De første dagene lå Betzy i leiligheten til søsteren til Arne, mens Arne jobbet på spreng for å gjøre hytta hans bedre egnet til å skjule Betzy der. Han snekret et hulrom inne i hytta, og for å ikke vekke oppsikt utenfra måtte rommet bli veldig lite – ellers kunne folk bli nysgjerrig på hvorfor han hadde gjort hytta større, alle visste jo at Arne var ungkar og bodde alene. Man kunne ikke stå oppreist i det hemmelige rommet, men det var nok plass til å sitte på gulvet. 

Fra høsten 1942 og fram til våren 1945 levde Betzy i skjul i den lille hytta på Byneset. Med dette fulgte mange regler hun var nødt til å følge for å ikke bli oppdaget. Ingen kunne vite at hun var der. Hun kunne aldri vise seg i vinduene, og hun kunne aldri gå utenfor hytta. Hver gang det kom besøk til Arne måtte Betzy gjemme seg i det hemmelige rommet, ofte mange timer om gangen. Flere ganger besvimte hun av den dårlige lufta. Om Arne var ute for å fiske eller jobbe, måtte Betzy holde seg innendørs i mørket.

Å risikere å tenne lys var alt for risikabelt, for da kunne noen komme til å se lyset å lure på hvorfor Arne hadde tent lys om han ikke var hjemme. Hun kunne heller ikke tenne opp i peisen, da røyken fra pipa ville synes utenfra. Arne måtte også være forsiktig når han tok med seg matvarer hjem, da det ville vekke oppsikt om han tok med seg mat for mer enn en person.

Betzy og Arne sov på skift, i tilfelle det kom uanmeldt besøk. Og planen om de ble tatt var klar: Arne ville skyte Betzy, og så seg selv. 

Freden kom til Norge 8. mai 1945. Da hadde Betzy levd i skjul på Byneset i to og et halvt år. Det er vanskelig å forstå hvordan en slik påkjenning må ha vært for Betzy. Ikke bare hadde hun båret på frykten for å selv bli tatt av nazistene, og hva som da kom til å skje med Arne. Å skjule noen fra nazistene ble straffet hardt, og kunne være livsfarlig. Hun visste heller ikke hvordan det hadde gått med familien sin. I de første fredsdagene leste Betzy i avisene om alle fangene fra Falstad som hadde blitt sluppet fri, men ingenting ble skrevet om de norske jødene som hadde blitt arrestert. Etter hvert kom meldingene fra Europa, om konsentrasjonsleirene og massedrapene. Det var vanskelig å forstå det var sant. 

Krigen gjorde sterke inntrykk for Betzy, og hun snakket ikke mye om sine egne opplevelser på mange år. I løpet av årene i skjul begynte hun å stamme, og resten av sitt liv stammet hun fortsatt når det kom minner fra krigen. I 1949 giftet Betzy seg med Arne. 

Etter krigen hadde hun ingen kontakt med det jødiske miljøet i byen, og det tok lang tid før hun tok kontakt igjen. Kanskje var det for nært og vanskelig, etter alt som hadde skjedd. På 1970-tallet flyttet Betzy og Arne inn til Trondheim, men beholdt hytta Strandly som feriested. I 1985 døde Arne 87 år gammel, med Betzy ved sin side. Først etter hans død tok Betzy igjen kontakt med synagogen og tegnet nytt medlemskap i trossamfunnet. Hun solgte Strandly i 1996, og besøkte aldri Byneset igjen etter dette.

Betzy døde 22. juni 2004, 84 år gammel. 

Kilder

Digitalarkivet: Fødselsregister for Trondheim prestegjeld, E. C. Dahls Stiftelse sokn 1916-1920
Digitalarkivet: Folketelling 1910 for 1655 Byneset herred
Digitalarkivet: Kommunal folketelling 1925 for 1601 Trondheim kjøpstad
Riksarkivet –Statspolitiet, Hovedkontoret/Osloavdelingen
Store norske leksikon
Store medisinske leksikon
Lindahl, Lena, «Jenta i veggen. I skjul for nazistene». Cappelen Damm, 2018
Bruland, Bjarte, «Holocaust i Norge». Dreyers forlag, 2017
Mendelsohn, Oskar, "Jødenes historie i Norge gjennom 300 år". Universitetsforlaget, 1986