Rosa Kahn kom til Trondheim i 1900 sammen med sin sønn David. Da hun kom i land ved Ravnkloa ble hun møtt av sin svoger. Mannen hennes, Josef, som hadde kommet til Norge litt før Rosa, var på reisefot i Nord-Norge. Han levde av å selge småvarer fra sekken sin og var bortreist i lange perioder av gangen. Rosa og sønnen David hadde hatt en lang reise til Norge. Rosa var også gravid med enda et barn. De kom fra en liten landsby i Litauen, Latskova, som de hadde forlatt på grunn av diskriminering og fattigdom. Da de kom til Norge var inntektene fra Josefs handelsarbeid det eneste de hadde, og de første årene ble vanskelige. De bodde i en veit i Midtbyen, der de hadde ett rom og kjøkken helt øverst på loftet. Når Josef var på handelsreise, var Rosa alene med de to barna, som var under skolealder. Etter noen år hvor familien bodde flere ulike steder i byen, slo de seg i 1913 ned i Brattørveita 7. Der ble de boende i nesten 30 år, helt til krigen kom til Norge. Rosa og Josef fikk til sammen 11 barn.
Rosa var en bestemt dame med vide kjoler, og hadde håret i en knute i nakken. Hun snakket jiddisch, et blandingsspråk av tysk og hebraisk. Når hun snakket norsk snakket hun litt gebrokkent. Mannen hennes, Josef, fortsatte som omreisende kramkar mens Rosa drev familiens butikk i samme hus som de bodde i. De eldste barna hjalp til i butikken, og flere av dem startet etter hvert opp egne butikker. Huset i Brattørveita 7 var hvitt og bestod av tre etasjer, der butikken var i første etasje. I bakgården var det en vannkran og en stamp, og her vasket Rosa alle klærne til familien for hånd. I bakgården var også en utedo, en vedbod og et hønsehus.
I andre etasje var det en svalgang, det vil si en åpen gang som gikk langs veggen, uten vegger, men med tak. Dette var vanlig på hus på denne tiden. Innenfor denne gangen var det to små soverom der jentene lå, og kjøkkenet. Kjøkkenet var ganske stort, men det var ikke plass til så mye der likevel, fordi den elektriske komfyren var veldig stor. Barnebarnet til Rosa, Evelyn, husker fortsatt hvor god bestemor Rosa var til å lage mat! Særlig var Kirscke en utrolig god rett, en hjemmelaget pølse av hønsehals, med mel, salt og hønsefett. Innenfor kjøkkenet hadde Rosa sitt soverom, med dobbeltseng og masse dyner. Her fødte Rosa de fleste av barna sine. På denne tiden var det ikke vanlig å føde på sykehus.
Tidlig på 1900-tallet kunne trehusene bli veldig kalde, og de var ikke like godt isolert som vi er vant til at husene er i dag. Huset lå i «Nerbyen», et litt dårlig strøk. Fra soverommet kunne Rosa se ned på gata, og barnebarna husker godt at bestemor Rosa hadde noen sterke gloser om byens «chonte», prostituerte, som stod og ventet. «Føi-føi!» pleide hun å si, «nichts seh!» - «ikke se!».
Fra kjøkkenet gikk det en annen dør inn til spisestua, der det var brune møbler. Innenfor var det en skyvedør, og bak den var "finstua". I finstua til Rosa var det sortlakkerte plysjmøbler og et stort piano. I tredje etasje var rommene til guttene. To rom, med tre senger i hvert – og masse bøker i bokhyllene langs veggene. I denne etasjen var det også et lite vaskerom med innlagt vann. Det var skikkelig luksus: å ha innlagt vann!
For å komme til butikken som var i første etasje, måtte man gå gjennom en liten svalgang. Her stod det noe rart: En utstoppet hund! En av sønnene til Rosa, Henrik, hadde vært så glad i Pelle at han fikk hunden stoppet ut da den døde. Barnebarnet Sonja syntes Pelle var skikkelig skummel og løp alltid forbi når hun skulle inn i butikken.
