De første jødene som bosatt seg i det nordenfjeldske kom på 1880- og 1890-tallet. Noen kom fra Sverige der de allerede hadde bodd noen år, men mange kom rett fra fødestedet i Øst-Europa. Flertallet av de jødiske innvandrerne hadde lite penger da de ankom Norge, og de var avhengig av å finne seg arbeid med en gang. For å drive med håndverk eller handel i Norge måtte man på denne tiden få tillatelse i form av et brev. Mange av de jødiske innvandrerne var utlært i forskjellige håndverk, det fantes blant annet flere urmakere og instrumentmakere blant de første jødene som kom til landet. De forskjellige håndverkslaugene gjorde det imidlertid svært vanskelig å bli medlem, da de satt som krav at man måtte være medlem av den norske kirke.
Håndverkslaug
Et laug er en form for forening hvor medlemmene har samme yrke. Håndverkslaugene regulerte hvem som kunne arbeide som f.eks. urmaker. Dersom en person ville bli urmaker, kontrollerte lauget at han/hun hadde gått gjennom riktig utdannelse, fra svenn til mester. Lauget ga så personen et håndverksbrev som bevis på at han/hun var en riktig utdannet urmaker. Slik hadde lauget kontroll på hvem som kunne bli mester innenfor faget, og at det faglige nivået blant håndverkerne var høyt.
Rundt århundreskiftet var de jødiske innvandrerne, i likhet med landets befolkning for øvrig, svært religiøse. Å endre religion var for mange et umulig valg. Mange av de jødiske innvandrerne hadde dessuten ikke norsk statsborgerskap, noe som gjorde det svært vanskelig å få handelsbrev for å drive forretning. Derfor valgte mange omførselshandel som levevei til tross for at de kanskje hadde lang utdanning og erfaring innenfor håndverk og handel.
Fordi det var dyrt å starte egen butikk reiste de i stedet rundt med varer de solgte fra ryggsekken. Noen reiste med båt, men de aller fleste gikk til fots – noen med vogn. Svært mange reiste nordover. Ofte fant de gode muligheter til å selge varene sine rundt fiskeriområder, vei- og jernbaneanlegg. På disse stedene kunne det være vanskelig for arbeiderne å skaffe varer som blant annet klær, skotøy og tobakk. Abel Fischer har fortalt om sin far og bestefar som hvert år reiste ut til Lofoten under Lofotfisket:
«De bodde i telt, det var ikke hus der den gangen, men det var telt og brakker. De var der hvert år fra januar til utgangen av mars»– Abel Fischer
Men arbeidet var tungt. Kramkarene måtte reise over lange avstander, og de var ofte bortreiste i lange perioder. Det var fysisk slitsomt, tungt å være borte fra familien og også vanskelig å opprettholde skikkene jødene var vant til. For eksempel var det en utfordring å få tak i kosher-mat, og det var vanskelig å holde shabbat. Sara Ragle forteller om sin far som omførselshandler:
«Det var et hardt liv. De eldre måtte reise opp til Finnmark under Lofotfiske. Da sto de under telt i 20 kuldegrader og solgte varer. De hadde et forferdelig hardt slit..[..] Min bror fikk ikke ferie russetiden sin en gang, for han måtte hjelpe pappa i Finnmark. Vi led aldri nød og vi hadde alltid mat i huset. Hvis de reiste [far og bror/brødre], så var det ofte slik at de byttet til seg mat, og kom ofte hjem med smør, ost, egg og fisk.»– Sara Ragle
Etter hvert ble det ulovlig å drive omreisende handel. Mange ble da tvunget til å bruke sparepengene sine til å kjøpe et butikklokale stort nok til å starte sin egen butikk. Mange hadde skaffet seg gode handelskontakter i årene på reisefot i lokalområdene, noe som kom godt med. Mange reiste inn til byene kun for å handle hos de kremmerne de kjente godt.