Anne Ruth Klein ble født 17. september 1938 i Trondheim av foreldre Josef og Irene (f. Hess) Klein. Faren, Josef, ble født i 1904 i Trondheim, og moren, Irene, ble født i 1912 i Tyskland. Foreldrene møttes i Paris på midten av 1930-tallet, der Josef var på bilferie med noen kamerater og Irene var på besøk hos sin kusine. De giftet seg i 1937, og flyttet til Tromsø. Etter ett år flyttet de videre til Trondheim, og her ble altså Anne Ruth født.
Da krigen brøt ut i Norge i april 1940 valgte noen av jødene i Trondheim å flykte til Sverige. De flyttet for øvrig tilbake igjen i løpet av sommeren, da det ikke var noe som tilsa at dette var risikabelt. Livet gikk sin gang i byen, til tross for at landet var i krig. Svært få norske jøder flyktet fra Trøndelag før høsten 1942.
I april 1941 ble synagogen beslaglagt av nazistene, helt uten forvarsel. Kun måneder senere begynte nazistene også å beslaglegge jødisk-eide forretninger og eiendommer. 12. oktober 1941 ble Josef arrestert, og fengslet på Falstad. Både familieforretningen, H. Klein, og huset familien bodde i, ble konfiskert, og Irene og Anne Ruth ble kastet ut. De bodde hos flere venner i byen, før Irene fikk kontakt med en motstandsmann, Bjørn Trødal, som hjalp dem fram til John Moan og hans familie på Leksvika.
Planen var å flykte til Sverige, men det var enda for lite snø – så Irene og Anne Ruth bodde flere uker på gården i påvente av avreisen. Irene hadde bodd knappe tre år i Norge, og hadde aldri i sitt liv gått på ski. John Moan har senere fortalt hvordan Irene, med skiene spent på beina, gikk fram og tilbake på kjøkkengulvet hjemme på gården.
En dag ringte telefonen. Det var fra lensmannen i Leksvika, som ga beskjed om at de kom til å få besøk utpå dagen. Alle forstod at dette var en advarsel om at nazistene var på vei for å hente Irene og Anne Ruth. De ble derfor fraktet til en seter, noen kilometer unna, før flukten til Sverige begynte. John Moan hadde laget en sekk av en skinnfell, og oppi der satt Anne Ruth, bare fire år gammel. Ruten gikk over Mosvik, Ytterøy, Levanger og Verdal før de gikk over fjellet og innover mot grensa. Første etappe gikk med spark, deretter hest før de tok rutebåten fra Ytterøya til Levanger. Herfra kjørte de bil til Okkenhaug, og skulle videre på ski. De la i vei, men oppdaget at de hadde glemt kartet i bilen! Det var for sent å snu, så hele etappen på ski gikk uten kart – i mørke og snøstorm.
I tillegg til Jon Moan, var også motstandsmennene Rikard og Jean Myhre, og Ludvig Kruksve med på reisen. Irene hadde i løpet av ukene på gården blitt mye flinkere til å gå på ski, men det var utfordrende føre med mye snø og vind. Irene fikk et tau rundt livet, og ble trukket opp i oppoverbakkene og holdt igjen i nedoverbakkene. Til slutt ble hun så utslitt, at hun ga beskjed til de andre om at de bare måtte la hun bli igjen, men redde Anne Ruth. Mennene nektet å la henne gi opp, så de fikk laget en kjelke slik at Ludvig Kruksve kunne dra henne det siste stykket mot grensa. Etter tre krevende og nervepirrende døgn, gikk følget over grensen til Sverige 21. desember 1942.
Faren, Josef, klarte også å unnslippe deportasjonene. Han ble fraktet fra Falstad til Bredtveit fengsel utenfor Oslo, hvor han klarte å flykte sammen med sin bror Leif. De kom seg over til Sverige, hvor Josef ble gjenforent med Irene og Anne Ruth. I 1945, da familien fortsatt bodde i Sverige, fikk Anne Ruth en lillebror. Jan ble født 12. juli 1945. Sammen flyttet familien tilbake til Trondheim sommeren 1945.
Jan har flere ganger gått deler av fluktruten hans mor og søster gikk. Med ham var flere av etterkommerne av motstandsmennene som hjalp den jødiske familien i flukten til frihet i desemberdagene i 1942.
Familiene Klein og Moan har holdt kontakten etter krigen.
«Nå sitter vi her og koser oss sammen igjen, sånn som vi har gjort mange ganger før. Det er bestandig noe spesielt når jeg er sammen med dere, men det må det jo være når en er sammen med folk som har reddet livet sitt. Det er noe man aldri glemmer eller kan få takke nok. Hvordan kan man takke folk som har reddet livet sitt?»– Anne Ruth Klein skrev dette i gjesteboka til Jon Moan i 1998.
Da Jon Moan døde i 2001 var det en bårebukett som kanskje utmerket seg spesielt i kirka. Der stod det «Takk for livet», fra Anne Ruth Klein.
Kilder:
Jødisk museum Trondheim
Mendelsohn, Oskar, "Jødenes historie i Norge gjennom 300 år"
Universitetsforlaget, 1986
Reitan, Jon «Jødene fra Trondheim». Tapir Akademisk Forlag, 2005
Bruland, Bjarte, «Holocaust i Norge». Dreyers forlag, 2017